Rasmúsens fortapelse; Hagland

Det var i den tid jeg gik omkring og sultet på Hagland, denne forunderlige plassen som ingen forlater før han har fåt mærker av den. Utallige Sommerkvelder har jeg vandret utendørs, under Stjernehimmelen, uten ett eneste Mål for Øyet. Ondskapen ved denne gudsforlatte plassen har tatt overhånd i mitt såre legeme, tatt bolig i mitt hjerte og kastet ut det pure og rene som en gang befant seg der, inne blandt organene som fyller plassen under min sarte hud. Den sjel som engang var fyllt med glede og latter har bukket for sin stedfortreder, ondskapen på Hagland.

Min venn Sorgsvart møter meg hver morgen med ett steinaktig, ensomt og kaldt utrykk i fjeset.
Han vet godt hvilke tanker jeg har om denne plass, han har vært der selv, i sin unge ungdom, den tid er forbi, han er fortapt i Haglands tunge dystre ånd.
Han følger med ett stykke på veien før han uten ett ord vender om og forsvinner inn i skogen, der han hører hjemme.
Skogen, Haglands kjerne. Mang en Haglandsbu har falt for fristelsen, forlatt alt de har kjært å vandret inn i skogen, for så å aldri komme tilbake igjen. Men Sorgsvart kommer tilbake, hver morgen står han klar foran min dør, å følger meg så lenge han føler jeg har behov for det.
Man finner ikke Sorgsvart, Sorgsvart finner deg. Det er ikke helt sant, men tanken har streifet meg. Kanskje noen har funnet Sorgsvart? Jeg har ikke, men han kan da ikke være selve ånden selv? Selve haglandsånden?

Om ett menneske kan være ånd og mann samtidig har vært ett spørsmål for folk flest i over totusen år. Jeg har ikke tid til å finne det ut... Jeg aksepterer Sorgsvarts vaner og være, men jeg vil samtidig holde meg på en slik avstand at jeg selv ikke vil finne meg i hans sitvasjon. Å være en slave av naturens overmenneskelige kraft.

En kan vell ikke gjøre annet enn å leve dag for dag.
overse Haglands tomhet. Og bare leve...

En øl for den sorgfulle. To hansker for den kalde. Tre nøtter for Aksepott. Fire hjul for sjåføren.
Og fem tunge, dystre, klokkeslag for Hagland.