fredag 22. mai 2009

Capitel én af Vaages ukænde roman: Draaben i Mai

Slik lød altså brevet jeg mottok på min pult den skjebnefulle kvelden i Mai. Det tok meg nok tre, nei, fire, gjennomlesninger før jeg kunne gripe fullstendig hva denne herremann ønsket å formidle. Men idet det gikk opp for meg, brast jeg nærmest ut i gråt. Det var da det stod klart for meg, klarere enn hva noe tidligere hadde for meg stått. Det var ikke tvil om hva som måtte gjøres. Før daggry neste dag måtte det være påbegynt, og innen middag burde det være på god vei.

Jeg startet det hele ved å ta meg en joggetur. Ettersom min residens er plassert midt i et idyllisk landskap med turstier plenty og mang en mulighet for rekreasjon og avslapning, var det å bestemme seg for en rute bare et luksusproblem. Atypisk mitt repeterings- betonte sinn valgte jeg en sti som jeg ikke hadde tatt på år, hvilket antall var ukjent. Faktisk kunne jeg ikke huske å ha bevegd meg der siden jeg var en liten unggutt og flyktet fra Hermansens hage etter å ha stjålet epler derfra. Min venn Mathias og jeg hadde ofte sprunget den veien etter slike udåder, og hver en gang nådde vi vårt hemmelige gjemmested før vi ble oppdaget. Kort sagt mestret vi terrenget perfekt. Gjemmestedet var lokalisert blant noen store grantrær et stykke inn i skogholtet, hvor bare én godt skjult vei førte. Her var en gammel trehytte vi hadde bygd da vi var små. Eller, restaurert ville gjerne være et mer korrekt ordvalg. Grunnplankene hadde vært på plass så lenge vi kunne huske, men omtrent hver synlige krok av den, etter vårt intensive sommertidsarbeid, var et resultat av to måneders svette under en kokende sol. Bare deler av gulvet var rester fra den gamle grunnmuren. I denne hytta hadde mang en dag passert, til enhver årstid. Selv vinter. Men stien jeg denne maikvelden jogget, hadde siden den tid vokst igjen, før den for noen år siden ble åpnet igjen etter hardt kommunalt fellingsarbeid, utført av barske kommunearbeidere som i sin yngre fase hadde vært for gode for vanlig tankestimulerende utdanning slik som vi andre sveklinger må ta til takke med. O, hvordan jeg har misunnet dem deres fyldige, pulserende muskulatur, oppsiktsvekkende uniformer og harde, upenetrerbare arbeidshatter! Men akk, hvordan livets berg-og-dal-bane slentrer av gårde og når en helt uventet endestasjon… I mitt tilfelle var denne endestasjonen trygdesnylter og sosialkunde med forbrukslån utenfor forestillingsevne.

En god halvtime og noen betydelige pauser etter turen hadde så smått begynt, tok jeg til å stoppe ved vannkanten der jeg og Mathias hadde fisket som barn. Den gamle steinen ved sitkagranen, ovenfor soppkolonien, ved siden av buskkrattet, på motsatt side av vannet som holmen lenger ute, under himmelen, oppå bakken, nedenfor kvisten, til høyre for dådyrkadaveret, vest for Sverige, lenger venstre enn bolsjevikene og lavere plassert enn den andre steinen (som var plassert til venstre for bjørka, under klippen og oppå Gamle-Jarle) på fjellet som kunne sees i horisonten, var ikke lenger der. Så jeg satt meg likså godt rett på bakken. Det var tørt. Jeg skuet utover solnedgangen som tok sted over vannet. Refleksjonene av himmellegemet som glinset over de rolige antydningene til bølger fikk meg til å komme på at strykejernet ikke hadde blitt skrudd av. For den saks skyld hadde også gassovnen stått på i noen par timer. Men hva er vel et hus annet enn et flyktig materielt gode, tenkte jeg, og tok til å gjespe. Det var ikke meget med lyder til å forstyrre et allerede forstyrret sinn. Opp fra bukselommen fisket jeg med tålmod opp brevet jeg hadde mottatt tidligere den kvelden. En klump satte seg nok en gang i halsen da jeg leste ordene som stod der skrevet:

Det er nu enda en tid igjen min unge Vaage. Bare vent til efter sommeren da väret har stilnet og den tunge, dystre høstfasen setter sine klør godt om verdens gang og vi kun vil finne trøst i denne simple, men kanskje også dype fritidsaktiviteten jeg kaller kreativitet.

Det vil nok for mange oppleves som en undergang, menneskers sorg vil på nyt bli satt i dette onde søkelyset. Kritikken. Det er for meg umulig og si med en bange sikkerhet, men jeg trur den tid er kommet at surrealismen ennu har håp.

Signert: Rasmusén

onsdag 20. mai 2009

Rasmúsens fortapelse; Hagland

Det var i den tid jeg gik omkring og sultet på Hagland, denne forunderlige plassen som ingen forlater før han har fåt mærker av den. Utallige Sommerkvelder har jeg vandret utendørs, under Stjernehimmelen, uten ett eneste Mål for Øyet. Ondskapen ved denne gudsforlatte plassen har tatt overhånd i mitt såre legeme, tatt bolig i mitt hjerte og kastet ut det pure og rene som en gang befant seg der, inne blandt organene som fyller plassen under min sarte hud. Den sjel som engang var fyllt med glede og latter har bukket for sin stedfortreder, ondskapen på Hagland.

Min venn Sorgsvart møter meg hver morgen med ett steinaktig, ensomt og kaldt utrykk i fjeset.
Han vet godt hvilke tanker jeg har om denne plass, han har vært der selv, i sin unge ungdom, den tid er forbi, han er fortapt i Haglands tunge dystre ånd.
Han følger med ett stykke på veien før han uten ett ord vender om og forsvinner inn i skogen, der han hører hjemme.
Skogen, Haglands kjerne. Mang en Haglandsbu har falt for fristelsen, forlatt alt de har kjært å vandret inn i skogen, for så å aldri komme tilbake igjen. Men Sorgsvart kommer tilbake, hver morgen står han klar foran min dør, å følger meg så lenge han føler jeg har behov for det.
Man finner ikke Sorgsvart, Sorgsvart finner deg. Det er ikke helt sant, men tanken har streifet meg. Kanskje noen har funnet Sorgsvart? Jeg har ikke, men han kan da ikke være selve ånden selv? Selve haglandsånden?

Om ett menneske kan være ånd og mann samtidig har vært ett spørsmål for folk flest i over totusen år. Jeg har ikke tid til å finne det ut... Jeg aksepterer Sorgsvarts vaner og være, men jeg vil samtidig holde meg på en slik avstand at jeg selv ikke vil finne meg i hans sitvasjon. Å være en slave av naturens overmenneskelige kraft.

En kan vell ikke gjøre annet enn å leve dag for dag.
overse Haglands tomhet. Og bare leve...

En øl for den sorgfulle. To hansker for den kalde. Tre nøtter for Aksepott. Fire hjul for sjåføren.
Og fem tunge, dystre, klokkeslag for Hagland.

fredag 15. mai 2009

Rasmúsens Memoarer - Fra en svunnen Tid

Vaaren er her. Der er meget bra.

Det er ikke ofte nu i disse dystre Dager man ser en Kvinde kledd i gult. Det fremtoner for meg som en sjelden Vin, laget på en gammel Oppskrift og lagret i så mange År som en trenger og lagre en slik Vin som smaker slik en sjelden Vin skal smake. Underfult. Hva er det som drar tusenvis av Kvinder i en og samme Retning? Det har jeg ofte lurt på, der jeg har ligget, trøtt, sliten og lei av Verdens ondsinnede Mas og Strev som fyller denne grusomme Virkeligheten, denne Tilstanden vi så ofte kaller "å Leve"...Livet fremstår for meg som noe underfult, noe en ikke skal se for nærme på i frykt for å avsløre dens Hemmeligheter og Sorger. Ofte går jeg naken rundt i mitt Hus og tenker på Adam og Eva. Men det er da kun Navn. Jeg er like naken. Alene i mitt Hus. Det lille Huset ingen liker, fordi jeg i flere År har nektet å male det. Hvorfor skal jeg male? Det er ikke det at jeg ikke kan, jeg kan, men det er for meg ikke aktuelt, ja for tenk, tenk nu om jeg skulle havne i den ulykke å skade mig selv, eller ett annet menneske, kanskje ett menneske jeg elsker? Hva ville jeg da føle? Nei det er nok bedre å bli her inne, naken.

Gult er kun en Farge. Jeg trenger ikke å se den. Jeg har ofte falt for den Innskytelse at jeg vil fjerne mine egne Øyne, for å slippe å se alle Fargene som irriterer mitt sarte Sinn. Jeg har virret rundt i Huset, det umalte Huset, sett efter en Kniv jeg kan bruke, bruke på meg selv, fjerne de myke Kulene som sitter i min Skalle, mitt Utsyn mot Verden og Virkeligheten, denne Virkeligheten jeg nu har sagt flere ganger jeg ikke kan fordra, men hver gang jeg nu har funnet meg denne Kniv faller jeg om i gråt, for jeg er så fryktelig redd for at det skal gjøre vondt. Da legger jeg Kniven fra meg på Benken og legger meg i en av Rommets fire Kroker og hulker og bærer meg så meget at Naboene ringer,banker på Vegger og Dører, for de er bekymret for meg. Da tenker jeg at det er nu så meget merksnodig at noen vil ha mig i sine Tanker når jeg selv ikke ofrer noe en Tanke.
Jeg er ikke ett ondt Menneske, men en kan da heller aldri vite med Sikkerhet hva en selv er. Jeg tror mange daarlige Mennesker har sett sig selv i sitt Speil og tenk"nei, nu er jeg en meget god Mann" Og det tenker jeg da ofte selv.

Det er Natt nu...