Smil.

Det var det alle hadde sagt til han. Men Vidars tanker var ikke blandt dem lenger der han stod i kjelleren. Pistolmunningens skinnende åpning lyste mot ham. Han smilte. For første gang siden han fisket laks i Alta. Det hadde vært tider det, men nærmest to tiår siden. Hadde han bare hatt mot til seg, kunne han svømme i karibien med Pippi, men slik var ikke situasjonen. Nei tvert imot. Han satt fast i trafikken med Gunnar, den pedofildømte enslige småbarnsfaren fra Moss.

Han ønsket ikke å møte noen kjente personer. For han var det alltid de narkomane som stod han nærmest. Han hadde sittet mye med Kjartan, den tunge heroinmisbrukeren med en forkjærlighet for slikkepinner produsert i svarteste Sverige nord for Russland.

Tennene hans verket. Hvorfor stod han midt i skogen? Det fantes da ikke fisk så høyt over havet. Nei han skammet seg. Hadde hans mor sett ham nå hadde det ikke gått hyggelig for seg. I værste fall hadde hun nektet ham arven. Men hun var da allerede død. Arven hadde han motatt i posten bare noen dager før hun ble erklært død av overlege og fungerende Menighetsforstander Gabrielsen, som hadde lang erfaring innenfor fagfelt som motorsport, advokatetikk og Matlaging. Gabrielsen hadde også gjenomført et sykurs på 5 timer i 1997, men det var av liten betydning nå.

Vidars tenner hadde roet seg betraktelig, selv om de fremdeles fra tid til annen gjorde små spenstige stunts. "Frukten av alle kvinner er saftigere enn alle lamaers intense skråtygging" Han husket dette sitatet svært godt. Han var en elev av den gamle skolen. "Reis deg og syng meg en salme". Der hadde han også utviklet en fasinasjon for unge vaktmestere. Den intense følelsen var alltid en del av han. Han kunne ikke slippe unna. Han Innså at han sannsynligvis ville bli diagnosert paranoid om han noengang fant på å oppsøke en fagperson. Han hadde ikke tatt noen sjanser. Ikke besøkt en lege siden han var elleve. Han hadde altså aldri rapportert inn at han hadde en knukket fot, ett utslett på ryggen og ikke mindre en fire glassbiter sittende fast på undersiden av den venstre foten.

Men ting kunne vært værre. Han kunne ha fått navnet Roy. Da hadde han hengt seg ved første anlendning. Han kunne ikke fordra appelsiner, men Bananer hadde han alltid hatt sansen for.
Han satte muningen mot sin egen tinning. Han hadde aldri blitt behandlet på en respektabel måte. Nå kunne de angre seg, der de satt i tannlegestolene sine å spiste vingummi, mens de hørte på Torvald som sakte jabbet videre om hvorfor de ikke skulle stemme Krf.

Vidar talte for seg selv. "banan, banan, banan" Han trakk av.
Ett smell spredte seg i kjelleren. Det gamle eiketreet felte en tåre. Og Vidar lå Stille på sementbakken.

Banan

Banan

Banan

Appelsin!