Forord av Matteus Rasmusén: Som surrealistisk forfatter regjerer jeg lett over tid og sted! Jeg har derfor besluttet å fortsette nå fra før jeg sluttet i forrige innlegg. Altså I fra det tidspunktet de 13 politistudentene bryter seg inn i leiligheten 4D. Vell nu starter det ikke helt slik, men etter kort tid vil du forstå. Og om du ikke forstår spiller det liten rolle, Jeg har gjort min del.
Evangeliumet om den fyllesyke Gabrielsen
Gabrielsen lå henslengt på gulvet i sin egen leilighet.
En gammel klassiker av The Beach Boys spilte i bakgrunnen, men det var ikke Gabrielsen klar over. Han var sørpe full. Noen av sansene hadde rett og slett sviktet. For alt han var klar over kunne han høre på sex pistols eller Mozart, det gjorde liten, heller ingen forskjell.
Han så dårlig også. Foran han lyste farger mot han. Det var Den lille havfruen som ble spilt på NRK2. Gabrielsen var overbevist om at det var porno han så på. Han måtte innrømme at han ble ganske tent. Men kroppen var for neddopet til at visse fysiske funksjoner kunne være med på kosestunden. Han snøvlet til seg selv. Dette hadde vært den verste kvelden i hele hans liv.
Etter at det grufulle og utenkelige hadde skjedd, hadde alt gått nedover. En av politistudentene hadde til og med rettet et våpen mot han. Det hadde blitt mye oppstyr. En forhandling hadde tatt sted. Gabrielsen skulle få høre ferdig kyrkjebø albumet sitt mot at han skulle være med til politistasjonen.
En time senere var han på plass. Der hadde han blit torturert, av kjedsomhet. Politistudentene haddde fått lov til å ta seg av avhøret og det hadde gått svært usystematisk for seg. To og to ble sendt inn samtidig. Det var ofte de samme spørsmålene som gikk om igjen. Gabrielsen forklarte 10 ganger at han og Synnøve kun hadde bedt sammen, at hun hadde gått på do, og at han hadde satt seg i stolen med den nye platen. Gabrielsen benyttet likevel anledningen å spredte det gode budskapet. 4 ble frelst. Etter at han hadde holdt nattverd og bandasjert en konstabel fikk han endelig tillatelse til å gå hjem.
Men ting var langt fra over. På veg hjemover husket han at han hadde leid ut Menighetshuset til en gruppe venstreorienterte speidere. Gabrielsen tenkte han kunne stikke innom for å se til om alle hadde kommet seg ut og om alt var i skjønneste orden. Det var det ikke!
Gulvet var dekket i svimeslåtte mennesker og kommunistisk propaganda. Gabrielsen hadde klart å vekke en ung mann og sammen hadde de lempet alle ut bakdøren der de ble liggende i en dynge. Han tvang deretter den unge mannen til å sope opp alt rotet. Men som den gode kristne legen han var deltok han selvsagt selv.
Under ryddingen merket Gabrielsen at den unge mannen virket fortvilet, ja nærmest desperat.
Han svettet brutalt og så seg stadig rundt som om han så etter noe spesielt.
Gabrielsen tok seg en pause å spurte hva som var galt.
Den unge mannen mumlet noe utydelig. Gabrielsen fikk kun med seg bruddstykker.
"Torvald, foræder, sviker, Judas, Hangover, utlending, blind vold, overklassen, revolusjon, fred og Ché Guevara"
Etter at Gabrielsen hadde latt den unge mannen gå tok følelsene helt overhånd og han sank sammen på gulvet. Han var sjokkert over det aller meste. Han hadde i med sin godvilje latt disse såkalte speiderne overnatte, med god tro på at alt skulle gå fredelig for seg. Disse kommunistene. Joda Gud var død og religion var opium for folket, men det måtte da finnes grenser.
Etter at han omsider hadde kommet seg hjem kunne han ikke dy seg fra å åpne en flaske sprit og slik hang det hele sammen. Nå, hele 26 timer siden Synnøve gikk på do lå han på gulvet å fantaserte om Ariel, den frekke rødhårete jenta som knapt kunne være over atten.
Han hadde lovet en av de nyfrelste politistudentene at han skulle ta seg av begravelsen til Synnøve, ja han skulle til og med gjøre obduksjonen.
Og slik ender evangeliumet om den fyllesyke Gabrielsen. Der han ligger på stuegulvet, i sitt eget oppkast og snøvler om Ariel, Synnøve og Torvald, den snikefulle pøbelen som skylder han en forbannet god forklaring!
