Slik lød altså brevet jeg mottok på min pult den skjebnefulle kvelden i Mai. Det tok meg nok tre, nei, fire, gjennomlesninger før jeg kunne gripe fullstendig hva denne herremann ønsket å formidle. Men idet det gikk opp for meg, brast jeg nærmest ut i gråt. Det var da det stod klart for meg, klarere enn hva noe tidligere hadde for meg stått. Det var ikke tvil om hva som måtte gjøres. Før daggry neste dag måtte det være påbegynt, og innen middag burde det være på god vei.
Jeg startet det hele ved å ta meg en joggetur. Ettersom min residens er plassert midt i et idyllisk landskap med turstier plenty og mang en mulighet for rekreasjon og avslapning, var det å bestemme seg for en rute bare et luksusproblem. Atypisk mitt repeterings- betonte sinn valgte jeg en sti som jeg ikke hadde tatt på år, hvilket antall var ukjent. Faktisk kunne jeg ikke huske å ha bevegd meg der siden jeg var en liten unggutt og flyktet fra Hermansens hage etter å ha stjålet epler derfra. Min venn Mathias og jeg hadde ofte sprunget den veien etter slike udåder, og hver en gang nådde vi vårt hemmelige gjemmested før vi ble oppdaget. Kort sagt mestret vi terrenget perfekt. Gjemmestedet var lokalisert blant noen store grantrær et stykke inn i skogholtet, hvor bare én godt skjult vei førte. Her var en gammel trehytte vi hadde bygd da vi var små. Eller, restaurert ville gjerne være et mer korrekt ordvalg. Grunnplankene hadde vært på plass så lenge vi kunne huske, men omtrent hver synlige krok av den, etter vårt intensive sommertidsarbeid, var et resultat av to måneders svette under en kokende sol. Bare deler av gulvet var rester fra den gamle grunnmuren. I denne hytta hadde mang en dag passert, til enhver årstid. Selv vinter. Men stien jeg denne maikvelden jogget, hadde siden den tid vokst igjen, før den for noen år siden ble åpnet igjen etter hardt kommunalt fellingsarbeid, utført av barske kommunearbeidere som i sin yngre fase hadde vært for gode for vanlig tankestimulerende utdanning slik som vi andre sveklinger må ta til takke med. O, hvordan jeg har misunnet dem deres fyldige, pulserende muskulatur, oppsiktsvekkende uniformer og harde, upenetrerbare arbeidshatter! Men akk, hvordan livets berg-og-dal-bane slentrer av gårde og når en helt uventet endestasjon… I mitt tilfelle var denne endestasjonen trygdesnylter og sosialkunde med forbrukslån utenfor forestillingsevne.
En god halvtime og noen betydelige pauser etter turen hadde så smått begynt, tok jeg til å stoppe ved vannkanten der jeg og Mathias hadde fisket som barn. Den gamle steinen ved sitkagranen, ovenfor soppkolonien, ved siden av buskkrattet, på motsatt side av vannet som holmen lenger ute, under himmelen, oppå bakken, nedenfor kvisten, til høyre for dådyrkadaveret, vest for Sverige, lenger venstre enn bolsjevikene og lavere plassert enn den andre steinen (som var plassert til venstre for bjørka, under klippen og oppå Gamle-Jarle) på fjellet som kunne sees i horisonten, var ikke lenger der. Så jeg satt meg likså godt rett på bakken. Det var tørt. Jeg skuet utover solnedgangen som tok sted over vannet. Refleksjonene av himmellegemet som glinset over de rolige antydningene til bølger fikk meg til å komme på at strykejernet ikke hadde blitt skrudd av. For den saks skyld hadde også gassovnen stått på i noen par timer. Men hva er vel et hus annet enn et flyktig materielt gode, tenkte jeg, og tok til å gjespe. Det var ikke meget med lyder til å forstyrre et allerede forstyrret sinn. Opp fra bukselommen fisket jeg med tålmod opp brevet jeg hadde mottatt tidligere den kvelden. En klump satte seg nok en gang i halsen da jeg leste ordene som stod der skrevet:
Det er nu enda en tid igjen min unge Vaage. Bare vent til efter sommeren da väret har stilnet og den tunge, dystre høstfasen setter sine klør godt om verdens gang og vi kun vil finne trøst i denne simple, men kanskje også dype fritidsaktiviteten jeg kaller kreativitet.
Det vil nok for mange oppleves som en undergang, menneskers sorg vil på nyt bli satt i dette onde søkelyset. Kritikken. Det er for meg umulig og si med en bange sikkerhet, men jeg trur den tid er kommet at surrealismen ennu har håp.
